Fra Aftenpostens morgenutgave 24/10-00 (under fødselsdagsomtalen er brevet Erik Thorvik sendte til Aftenposten om den):
Sikret omtalen med bok
I tilnærmet og opphøyet likhet med forfatteren Anthony Burgess, som anmeldte sin egen debutroman i The Yorkshire Post, har professor Johan Galtung sikret seg en anstendig og fyldig omtale på 70-års-dagen ved å beramme utgivelsen av sin egen selvbiografi til jubileet.
[Johan Galtung 70 år, av] Per Egil Hegge
Boken er anmeldt i neste seksjon av avisen, og jeg henviser til den. Per Anders Madsen, som har blikk for slikt, opplyser at det endog er tilløp til selvironi i Galtungs betraktninger om dagens utvilsomme hovedperson. Kom ikke her og si at verden ikke går fremover. Mye av fremgangen skyldes hans egen fredsinnsats.
Lommerusk
I sine beundreres øyne blir Galtung større og større, mens vi andre, som det heter i Gustaf Frödings dikt, blir «ynkligt små».
Det gjelder også Norge, som Galtung vurderer fra sin faste bopel på Hawaii. Da blir jo Norge lite. Ifølge Galtung er landet nå - vi siterer fra et referat i Nationen i går - skrumpetinn til USAs lommerusk, endog redusert fra tidligere status som løpegutt eller etterdilter.
De fleste har sine opplevelser med Galtung. Jeg har to: Én fra 1993, hvor han redegjorde for Gorbatsjovs økonomiske politikk, som slo feil fordi vestmaktene ikke ville hjelpe ham. Nå var og er det alminnelig enighet, også i hans medarbeiderstab, om at Gorbatsjov ikke hadde noen økonomisk politikk, så her har Johan Galtung gjort en av sine store, men dessverre miskjente oppdagelser.
Den andre er hans kortfattede analyse av supermaktssituasjonen da en sovjetisk ubåt sto på grunn ved Karlskrona i Sverige for 19 år siden.
Da forklarte han i samme punktumfrie setning at det ikke var det minste merkelig i dette, for dette var jo noe begge supermakter drev med, hele tiden, nemlig spionasje, og særlig var det mange ubåtmeldinger om høsten mens forsvarsbudsjetter behandles, og disse ubåtene kaltes gjerne budsjettubåter, og de var stort sett fiktive, men denne sovjetiske, den var nå ikke fiktiv, da, for den sto jo der, på skjæret.
Intervjuet ble sendt i NRK fra Fornebu, mens det lød stadige pling-pling i høyttaleren, for nå gikk flyet - til Honolulu.
Stillehavet har mye for seg, ikke minst i den mørke årstid.
Billedtekst:
Markant jubilant. I sine beundreres øyne blir Galtung større og større, mens vi andre, som det heter i Gustaf Frödings dikt, blir «ynkligt små», skriver vår medarbeider. I dag fyller professoren 70 år.
Her er et brev datert 26. oktober 2000:
Sjefredaktør Einar Hanseid
Aftenposten
Da fotball-landslaget ble slått ut av USA-VM, angrep Per Egil Hegge Drillo. Dette er noe av det dummeste og ekleste jeg har lest.
Når Johan Galtung fyller 70 år, skriver Hegge en ekkel omtale, jeg har aldri sett noe tilsvarende.
Hadde jeg vært Per Egil Hegge, ville jeg ha satt meg ned og tenkt over hva slags menneske jeg egentlig vil være, og bedt de ovennevnte om unnskyldning.
Ibsen og Munch er visstnok andre eksempler på annerledestenkende, som vett- og hjerteløse Aftenposten-journalister har gjort sitt beste for å ramme. Hegge virker å være en del av en tradisjon.
Aftenposten bør ta et oppgjør med seg selv. Hva slags avis vil dere være?
Hilsen
Erik Thorvik
Sikret omtalen med bok
I tilnærmet og opphøyet likhet med forfatteren Anthony Burgess, som anmeldte sin egen debutroman i The Yorkshire Post, har professor Johan Galtung sikret seg en anstendig og fyldig omtale på 70-års-dagen ved å beramme utgivelsen av sin egen selvbiografi til jubileet.
[Johan Galtung 70 år, av] Per Egil Hegge
Boken er anmeldt i neste seksjon av avisen, og jeg henviser til den. Per Anders Madsen, som har blikk for slikt, opplyser at det endog er tilløp til selvironi i Galtungs betraktninger om dagens utvilsomme hovedperson. Kom ikke her og si at verden ikke går fremover. Mye av fremgangen skyldes hans egen fredsinnsats.
Lommerusk
I sine beundreres øyne blir Galtung større og større, mens vi andre, som det heter i Gustaf Frödings dikt, blir «ynkligt små».
Det gjelder også Norge, som Galtung vurderer fra sin faste bopel på Hawaii. Da blir jo Norge lite. Ifølge Galtung er landet nå - vi siterer fra et referat i Nationen i går - skrumpetinn til USAs lommerusk, endog redusert fra tidligere status som løpegutt eller etterdilter.
De fleste har sine opplevelser med Galtung. Jeg har to: Én fra 1993, hvor han redegjorde for Gorbatsjovs økonomiske politikk, som slo feil fordi vestmaktene ikke ville hjelpe ham. Nå var og er det alminnelig enighet, også i hans medarbeiderstab, om at Gorbatsjov ikke hadde noen økonomisk politikk, så her har Johan Galtung gjort en av sine store, men dessverre miskjente oppdagelser.
Den andre er hans kortfattede analyse av supermaktssituasjonen da en sovjetisk ubåt sto på grunn ved Karlskrona i Sverige for 19 år siden.
Da forklarte han i samme punktumfrie setning at det ikke var det minste merkelig i dette, for dette var jo noe begge supermakter drev med, hele tiden, nemlig spionasje, og særlig var det mange ubåtmeldinger om høsten mens forsvarsbudsjetter behandles, og disse ubåtene kaltes gjerne budsjettubåter, og de var stort sett fiktive, men denne sovjetiske, den var nå ikke fiktiv, da, for den sto jo der, på skjæret.
Intervjuet ble sendt i NRK fra Fornebu, mens det lød stadige pling-pling i høyttaleren, for nå gikk flyet - til Honolulu.
Stillehavet har mye for seg, ikke minst i den mørke årstid.
Billedtekst:
Markant jubilant. I sine beundreres øyne blir Galtung større og større, mens vi andre, som det heter i Gustaf Frödings dikt, blir «ynkligt små», skriver vår medarbeider. I dag fyller professoren 70 år.
Her er et brev datert 26. oktober 2000:
Sjefredaktør Einar Hanseid
Aftenposten
Da fotball-landslaget ble slått ut av USA-VM, angrep Per Egil Hegge Drillo. Dette er noe av det dummeste og ekleste jeg har lest.
Når Johan Galtung fyller 70 år, skriver Hegge en ekkel omtale, jeg har aldri sett noe tilsvarende.
Hadde jeg vært Per Egil Hegge, ville jeg ha satt meg ned og tenkt over hva slags menneske jeg egentlig vil være, og bedt de ovennevnte om unnskyldning.
Ibsen og Munch er visstnok andre eksempler på annerledestenkende, som vett- og hjerteløse Aftenposten-journalister har gjort sitt beste for å ramme. Hegge virker å være en del av en tradisjon.
Aftenposten bør ta et oppgjør med seg selv. Hva slags avis vil dere være?
Hilsen
Erik Thorvik
posted by Erik at 6:47 PM
0 comments
